Jeg sitter her og vet ikke helt hva jeg skal skrive. Jeg tror at jeg en eller gang ifjor, når optimismen var på topp, omtrent hadde skrevet «endelig satt den» bloggposten ferdig i hodet mitt. Den har jeg glemt for lenge siden. Veldig lengde siden. Sånn omtrent et år og omtrent 100 turer siden tenker jeg vi sier. Det har vært seigt. Tungt. Trist. Knottfylt. Plagsomt. Deprimerende. Ikke minst har det vært jævlig irriterende. Jeg er for sta til å gi meg, og for utålmodig til å ikke plages av at jeg ikke gir meg. Jeg har hatt karper på foret, karper som spiser foret bort rundt krokagnet mitt. Jeg har sett karper i morgengry, middagssol og solnedgang-både ekte og innbilte. Jeg har sett karpe i søvne, hørt nappalarmer i taxien på vei hjem fra byn og sikkert luktet ikke så rent lite av tigernøtter og boilies innimellom. Jeg har plaget vettet av fiskekompiser, venner, kollegaer og aller mest meg selv.

Jeg har sittet og studert bevegelser i sivet på fine sommerkvelder når jeg heller burde sittet med venner på byn og studert lange ben i korte sommerkjoler. Det har vært mange fine stunder, men joda- det har blitt drygt etterhvert…. Spesielt når de sluttet å spise foret midt i ferien min, når jeg skulle bli ferdig med den første fisken en gang for alle. Der og da satt det langt inne å begynne å trø seg rundt flåttinfiserte bredder for å finne nye plasser å forsøke seg på…. Når de lekreste boilisene lå urørt, når maisen ble muggen og hvit….når jeg måtte børste flått av armene når jeg kom frem til fiskeplassen, for så å inhalere 10 knott på hver innpust de neste timene…..

Det var verdt det. Så jævla verdt det. Hver en time, hver eneste tur bare for å kaste ut litt for, hver en regnskur, alle knottstikkene og dersom jeg ikke får borelia- all flåtten også. Så jævla verdt det. Litt mindre enn jeg hadde håpet på. Mye større enn de minste jeg har sett. Så vakker at jeg for en gangs skyld ikke har ord. Så. Jævla. Verdt. Det.

Fisken var en 52 cm tykk, bred og nokså høyrygget skjellkarpe, en riktig plugg rett og slett- noe som kanskje forklarer litt av mine problemer-det er åpenbart ikke matmangel i vannet! Fisken ble tatt på grunnt vann, på en spot jeg har foret en måneds tid nå. Etter kraftig regn igår hadde vannet steget ca 20cm noe jeg tror var bra, fisken virket mindre lettskremt og jeg observerte fisk straks jeg kom frem. Pga mye plantedeler/løsmudder på bunn etter regnet valgte jeg å bruke litt større agn enn jeg hadde tenkt- det ble en kriller-boilie som hadde trukket i krillicious hele natten, en off-season pop-up og et maiskorn, fisket «snowman» style for å få det over løsmassene på bunn. Krillers, krillicious og off-season pop-up levert av Northern Baits forøvrig. Alt ble dyppet litt ekstra i krillicious før jeg hengte på en liten PVA-pose med noen knuste krillers, litt mais&hampfrø og krillicious. Jeg var heldig og fikk lagt ut agnet uten å skremme opp fisk, det var flere fisk aktive i sivet… Jeg så med en gang fisk som var borte og snuste på agnet og prøvesmakte litt…måtte flytte meg vekk pga nerveproblemer når agnet forsvant en gang og to uten at fisk ble kroket…

Jeg satte meg litt bortenfor stangen og hadde ikke fått røykt ferdig første røyken engang før det pep noe så aldeles inn i hampen vakkert fra nappvarsleren…pip……pip…….pip…pip..pipipipipipip!!!! Løftet stanga og fikk fightet fisken nokså greit, pga mye vegetasjon og potensiellt stor fisk hadde jeg en lang stang på 3.25lb så jeg hadde god kontroll. Fisken var pent kroket i leppen og følelsen når jeg løftet håven og fisken var sikret…det kan ikke beskrives.

At jeg hadde plumpet kraftig på ene benet merket jeg ikke før jeg måtte tømme støvelen når jeg kom hjem. Pulsen er enda litt høyere enn vanlig 3timer senere og jeg sliter litt med konsentrasjonen. Mobilen gløder av inn-og utgående meldinger og tlfsamtaler og jeg er generelt litt ute av lage-på en god måte. Nå skal jeg ta meg noen rolige øl. Og kanskje en liten skarp en. Bare nyte. Kanskje gå ut på terrassen og snuse litt på karpelukten som enda sitter i håven.

Takk for meg. Det har vært helt forjævlig. Og helt fantastisk.

Takk til:
Northern Baits- for kvalitetsfor, lekre boilies og illeduftende tilsetninger. Og ikke minst fenomenal oppbakking på alle plan.

De vennene jeg har igjen-som har ristet på hodet men fortsatt å ringe og spørre om jeg vil finne på noe på kveldstid

Kollegaene-som ihvertfall har prøvd å late som om de synes det er interessant med daglige oppdateringer på fisking uten fisk. Ikke alle har vært overbevisende, men alle har prøvd…

Og sist men ikke minst- takk til deg-du deilige, våte,slimete karpe-som oppfylte en drøm. Vi ses igjen.

Les også:

Hvordan jeg følte det i starten av årets sesong: Det er vår

Hvordan det føltes etter fjorårets bomsesong: Nok er nok